Sofie kom med en stue og et kamera
Sofie underviser i regnskap for små bedrifter og tok opp korte kurs hjemme i stua. Hun hadde hengt opp en grønn bakgrunn mellom bokhyllen og vinduet, og lyset var greit nok, mente hun. Likevel ble resultatet slitsomt å se på: kantene rundt skuldre og hår flimret, og det var tydelig korn i det grønne feltet.
Hun tok kontakt etter å ha prøvd seg frem i flere uker, og sendte oss tre korte opptak. Jeg så gjennom dem før vi snakket sammen. Det første som slo meg, var at hun hadde brukt kameraets automatikk på alt. Kameraet endret eksponeringen hver gang hun beveget hodet, og da endret også grønnfargen seg fra bilde til bilde.
Det er en vanlig situasjon, og den betyr sjelden at utstyret er dårlig. Kameraet hennes var fullt brukbart. Problemet var at ingen hadde fortalt henne hvilke innstillinger som må ligge fast når bakgrunnen skal byttes ut etterpå.
Lukkertid: det første vi rørte
Opptakene hennes hadde en lukkertid som svingte mellom ganske lang og ganske kort, fordi automatikken forsøkte å kompensere for et mørkt rom. Lange lukkertider gir bevegelsesuskarphet rundt hendene og skuldrene, og uskarpe kanter er vanskelige å fri ut rent. Vi satte lukkertiden fast på det dobbelte av bildefrekvensen.
Da hun filmet i 25 bilder i sekundet, ble det en femtidels sekund. Det er et gammelt og pålitelig utgangspunkt, og det gir en naturlig bevegelse uten å bli hakkete. Jeg forklarte henne at tallet ikke er hellig, men at det er et sted å starte, og at hun kan justere litt opp hvis hun gestikulerer mye.
Etter denne ene endringen ble kantene merkbart roligere. Hun skrev at hun trodde problemet satt i redigeringsprogrammet, og at hun hadde brukt mange kvelder på å lete der.
- Lukkertid låst, ikke automatikk
- Dobbelt av bildefrekvensen som startpunkt
- Mer lys i rommet i stedet for lengre lukkertid
Blenderåpning og ISO: kornet i det grønne
Kornet i bakgrunnen kom fra høy ISO. Kameraet hadde skrudd den opp for å rekke over et svakt opplyst rom. Støy i det grønne feltet gjør at frilegging blir ujevn, fordi hver piksel avviker litt fra nabopikselen. Vi senket ISO til et nivå der bildet var rent, og lot lyset gjøre resten av jobben.
Blenderåpningen valgte vi ikke ut fra hva som ser pent ut, men ut fra hva som holder henne skarp. Hun beveger seg litt frem og tilbake når hun forklarer, og med veldig åpen blender gikk hun ut og inn av skarphetsplanet. Vi lukket blenderen et par trinn, og da måtte vi ha mer lys.
Her ble det tydelig at kamerainnstillinger og lys henger sammen. Jeg minnet henne om at vi går grundigere gjennom lyset i en egen modul, men at kameraet kan gjøre mye bedre bruk av det lyset som allerede finnes i rommet.
Hvitbalanse som ikke vandrer
Det siste vi fant, var hvitbalansen. Den sto på automatikk, og når Sofie beveget seg foran vinduet, trakk kameraet fargene i en annen retning. Resultatet var en grønnfarge som skiftet litt gjennom hele opptaket, og det gjør at nøkkelen i redigeringsprogrammet må justeres i hvert klipp.
Vi stilte hvitbalansen manuelt etter et grått referansekort som hun holdt foran kameraet. Det tar et halvt minutt, og det er verdt det. Når fargetemperaturen er låst, blir grønnfargen lik fra første til siste sekund, og samme innstilling i programmet kan brukes på alle klippene.
Hun var litt overrasket over hvor lite som skulle til. Jeg sa som sant er: dette fjerner ikke alle problemer, og et trangt rom eller blanke flater kan fortsatt skape trøbbel, men grunnlaget for et rent opptak ble mye bedre.
- Manuell hvitbalanse med grått referansekort
- Samme fargetemperatur gjennom hele opptaket
Testopptaket etterpå
Etter justeringene filmet Sofie et nytt testopptak på rundt ett minutt, der hun snakket, løftet hendene og snudde seg mot et notatark. Vi så på det sammen og stoppet på enkeltbilder for å se kantene rundt skuldre og fingre. Det var fortsatt en svak grønn kant ved ett par hårstrå, men støyen var borte, og flimringen hadde roet seg.
Hårstråene hørte til et annet tema, nemlig separasjon av motiv, og det tok vi ikke opp her. Det viktige var at vi kunne skille problemer som kom fra kameraet fra problemer som kom fra lys og avstand. Før vi justerte noe, blandet alt seg sammen.
Jeg la merke til at hun var mer rolig i opptaket også. Når man vet at bildet er stabilt, kan man konsentrere seg om å undervise i stedet for å tenke på teknikken.
Hva jeg tok med meg fra saken
Sofies sak minnet meg om at de fleste som kommer til oss, ikke mangler dyrt utstyr. De mangler en rekkefølge å jobbe i. Kameraet skal ikke gjette når bakgrunnen skal byttes: lukkertid, blender, ISO og hvitbalanse velges bevisst og stå fast gjennom hele opptaket.
Jeg lover ikke at det blir perfekt i alle rom. En stue med lite lys vil alltid sette en grense for hvor lav ISO du kan bruke, og noen kameraer har mer støy enn andre. Men innenfor de grensene kan du nesten alltid komme lengre enn automatikken tar deg.
Nå i høstmørket, når lyset utenfor vinduet svinger fra time til time, er faste innstillinger enda viktigere enn om sommeren.
Sofies opptak ble ikke bedre fordi hun kjøpte noe nytt, men fordi hun tok kontrollen fra automatikken. Lås lukkertiden, hold ISO lav, velg blender etter hvor mye du beveger deg, og sett hvitbalansen for hånd. Test med et kort opptak før du filmer det viktige. Resultatet avhenger fortsatt av rommet, men du vet da hva som kommer fra kameraet og hva som ikke gjør det.